SIDEN SIST

Det siste jeg skrev på bloggen før det smalt i Oslo var -Ha en deilig dag alle sammen. Det er rart å lese det nå. Et par timer etterpå hørte vi lyden av bomben. Jeg sto og så på at vinduet på hotellrommet som sto på gløtt, men som var låst fast i posisjon av en sikkerhetslås, likevel ble blåst innover på grunn av trykket. Ute på gaten så jeg at folk snudde seg for å se hva som skjedde, men de fortsatte bare videre som om ingenting var hendt. Lisa og jeg hadde endelig sminket og stelt oss klare for dagen, vi lo av oss selv og at vi er så forfengelige, og at vi derfor ikke kom oss ut før klokken var nærmere halv fire. Like etter smellet forlot vi hotellrommet, på vei ut for å gjøre ærend.

Vel ute på gaten skjønte vi at noe var virkelig galt. Folk virret rundt, snakket i mobiltelefoner, og så forvirret ut. Ambulanser og politibiler ulte rundt oss fra alle retninger. Jeg hadde iPaden med meg, og mens vi snakket med vilt fremmede mennesker på gaten om smellet og lufttrykket, leste jeg Dagbladets første nyhetoppdatering om hendelsen. Fremdeles vurderte vi å gjøre ærend inne i sentrum. Men litt etter litt gikk det opp for oss at det var alvor. Vi mistet følelsen i kroppen, og fant ut at å trekke opp på Grünerløkka var det beste vi kunne gjøre. Hva er vel interessant å bombe der oppe .. Vi satte oss i «trygghet» på Ryes, og tok oss en øl på nesten tom mage. Og slik fortsatte dagen og kvelden. Øl og nyheter. Det fantes ikke andre samtaletemaer. En fyr kom rullende på skateboardet sitt. Han var blitt blåst av brettet på grunn av trykket fra bomben, han blødde og var på vei til legen. En jente som bodde nært der eksplosjonen skjedde, hadde også rømt opp på «løkka», hun hadde tatt masse bilder av området på vei bort derfra. Andre igjen hadde vært på jobb i området, og opplevd at vinduene i lokalene deres var knust. De hadde opplevd panikken og sett grusomheten. Alle møttes vi og hadde dette forferdelige til felles.

Før vi ble tatt med hjem til nye venner, som bodde enda lenger ut av sentrum. Kom fyren med rullebrettet tilbake. Nå hadde adrenalinet roet seg, og han kjente smerten, så nå ble brettet brukt som stokk. Han var nok i sjokk enda. Våre nye bekjentskaper tok oss med, vi bli invitert på Prosecco og middag. Og mens vi drakk og danset til musikk fra Spotify, sjekket vi nyhetene ofte. Og skytingen på Utøya tok over for bombingen. Vi skjønte at dette ikke dreide seg om terrorister. Vi danset videre i natten, og da vi følte oss trygge nok, gikk vi hjem til hotellet og la oss.

I går våknet jeg grytidlig. Nyhetene på iPaden fortalte meg at antallet døde på Utøya hadde steget, steget til å bli et ufattelig høyt tall. Dagen i går var den verste jeg har opplevd. Vi hadde utsatt å ta inn over oss virkeligheten. Festen kvelden før var vår forsvarsmekanisme. Vi beskyttet oss selv mot den grusomme sannheten, men nå var vi våknet, og det skyllet inn over oss. Vi kom oss kjappere i klærene, og gikk ut. Norge var ikke lenger trygge, lille Norge. Alle butikker var stengt, og det var satt opp avsperringer med bevæpnede soldater flere stedet i sentrum. Det var enorme mengder mennesker ute i gatene, folk tok bilder, tittet inn på ødeleggelsene bak avsperringene. Det var en dag hvor ingen var ute med mål og mening. Det var nok heller ulike behov som å føle at man ikke er alene, oppsøke åstedet for å virkelig kunne tro på det som hadde skjedd, fordi det hele var så uvirkelig. For oss ble det for mye, vi trakk igjen bort fra sentrum. Satte oss på en kafé. Den ble drevet av nye landsmenn, de kondolerte og viste oss medfølelse. Vi ble sittende til toget vårt skulle ta oss med til Bergen. I går kveld kom vi hjem, utmattet og slitne. Vi ble tatt imot av Key og Thomas. Thomas og jeg gikk hjem, over Torgallmenningen. Der var mennesker samlet rundt Den Blå Steinen. Den så ut som et enormt alter, full av tente lys og blomster.

Hvordan blir dagene og ukene fremover. Hvordan fortsetter livene til de mange som har mistet sine kjære. Hvordan blir hverdagen. Glemt blir dette i alle fall aldri.

Jeg kan ikke blogge om klær og sminke, outfits og festligheter, ikke enda. Vanlig hverdag kommer tilbake, men for nå må vår oppmerksomhet gå til de siste dagers hendelser og alle de som er berørte.

-jorunn maria

Reklamer

2 responses to “SIDEN SIST

  1. Så fint du skriver om det dere opplevde JM! Klem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s